Den skjulte avfallskrisen på campus

En undersøkelse fra NHH viser at 78 prosent av unge synes det er vanskelig å leve grønt i praksis – ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi det ofte krever mer enn god vilje.

Det er nettopp her ReMadrass og Grin kommer inn. Begge prosjektene bygger på en enkel idé: gjør det lettere å velge bærekraftig, og folk vil gjøre det.

Hvert år bytter hundrevis av studenter madrass når de flytter inn og ut av studentboliger i Oslo. Historisk har løsningen vært enkel, men lite bærekraftig: kast den gamle, kjøp en ny.

ReMadrass, i samarbeid med Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) og med støtte fra Handelens Miljøfond, tester nå noe nytt: en pilot der studenter på Kringsjå studentby kan levere inn gamle madrasser gratis, i stedet for å kaste dem.

Madrassene fraktes til Remadrass sin fabrikk på Jevnaker, hvor de først går gjennom en spesialbygd "madrassbadstue" – utviklet med støtte fra Handelens Miljøfond.

Varmebehandlingen dreper potensielle veggedyr og andre skadedyr. Deretter blir madrassene desinfisert, eventuelt utstyrt med nytt trekk, og kvalitetssjekket før de sendes tilbake til studentbyen – klare for en ny student.

Madrasser som etter kontroll viser seg å være for ødelagte eller nedslitte til å ombrukes, demonteres og går videre til materialgjenvinning

• Det er et spørsmål ReMadrass ofte får. Hug trekker en sammenligning til hotellbransjen:

  – Tenk når du sover på et fire-stjerners hotell. I snitt har over 300 mennesker sovet i samme seng før deg – og du opplever det som luksus, fordi hotellene tar vare på madrassene. Og hva med en madrass fra studentbyen? Den har vært brukt av kanskje én eller to studenter. Vi kan selvfølgelig gjøre den minst like ren som en hotellmadrass.

• • Hver madrass som gjenbrukes sparer om lag 75 kilo CO2 og 6 kilo plast.
  • Målet for sommerpiloten er å redde 400–500 madrasser – det tilsvarer over 8 tonn avfall.
  • Lykkes piloten, er planen å skalere opp sammen med SiO. Ifølge Hug kan det i så fall spare over 36 tonn restavfall.

Jennifer Lamson, leder for bærekraft i SIO mener effekten av prosjekter som dette potensielt strekker seg langt forbi selve madrassene. Hvis studentene tar med seg disse holdningene og vanene inn i jobb og hverdagsliv senere, er det snakk om et stort antall ambassadører for mer bærekraftige tiltak, sier hun.

“Vi har jobbet med å redusere avfall i mange år og på grunn av støtten fra Handelens Miljøfond har vi fått gjort veldig mye, og kommet mye raskere til mål.”

Mens ReMadrass tar for seg det som skjer når studenter flytter, retter bedriften Grin blikket mot noe som skjer hver dag: bruk av engangsemballasje i SiOs kantiner.

Før prosjektet startet, brukte SiO mellom 500 000 og 600 000 engangsbokser i året til mat og drikke på campus i Oslo.

– Vi står overfor en ny virkelighet i handelsnæringen. Det er selvbetjening, og mange kassepunkter for å unngå kø, forklarer Lars Martin Berglund, daglig leder i Grin.

Den første ordningen Grin og SiO testet var det Lene Kvale, salg- og markedsansvarlig i SiO Mat og Drikke, kaller en «biblioteksmodell»: du lånte en boks, tappet kortet ditt, og ble trukket penger dersom du ikke leverte den tilbake.

– Det skapte friksjon, sier Berglund.

– Du måtte rute de som skulle ha ombruk inn på egne kasser, fordi vi ikke hadde nok uttakspunkter til å dekke alle. Det viktigste når man skal gå fra engangs til ombruk, er at det skal være enkelt og friksjonsfritt for sluttbrukeren.

Løsningen ble en ren panteordning.

– Nå betaler du pant når du låner boksen, og får den tilbake når du returnerer den, forteller Berglund.

• • Før prosjektet lå SiO på 500 000-600 000 engangsemballasjer i året totalt.
• • Etter å testet løsningen i 6 kantiner, falt bruken av engangsemballasje med 24 %
• • Med full ombruk anslår Berglund at SiO kan fjerne 14,1 tonn avfall, og mellom 12 og 18 tonn CO2, i året.

Selv med utrullingen til alle spisesteder for mat, er ikke Grin og SiO fornøyd med å stoppe der.

– Vi har veldig lyst til å ta alt – kaffekopper og andre typer beger også, sier Berglund.

– Det vi gjør her på SiO nå, er laget for å kunne skaleres videre, både til resten av det norske samfunnet og ut i Europa. Det er en modell som er enkel, kostnadseffektiv, og som kan settes opp nesten hvor som helst.

Kvale bekrefter at ambisjonen er å gjøre løsningen tilgjengelig for flere enn bare SiOs egne studenter:

– Håpet mitt er at løsningen vi piloterer nå kan brukes av andre spisesteder i Norge. Det vil gi brukerne fleksibilitet, slik at du kan betale pant på en boks på Blindern, og levere den i Oslo sentrum.

Responsen fra studentene selv har vært god: – Tilbakemeldingene har vært veldig positive underveis, og de har tatt godt imot løsningen, sier Kvale.

“Vi hadde nok ikke hatt dette prosjektet i dag hvis vi ikke hadde hatt Handelens Miljøfond. Støtten har lagt grunnlaget for at vi nå kan gjennomføre Norges største ombrukspilot for takeaway-emballasje.”

ReMadrass og Grin løser to helt forskjellige problemer – det ene handler om hva som skjer når studenter flytter ut, det andre om hva som skjer hver gang de kjøper lunsj. Men fellesnevneren er den samme: den gamle løsningen var ikke god nok, og noen bygde en ny.